---

Godt tiltak, Jørgen - vi snakket et gang om at vi bør ha en slik
presentasjon med jevne mellomrom.

Jeg heter Chris Nyborg, og er 28 (29 om et par måneder) år gammel. Jeg
vokste opp på et lite sted, Hølen, omkring 6 mil sør for Oslo. Da jeg var 11
ble mine foreldre skilt, og jeg flyttet sammen med min mor til Son, noen
kilometer lenger sydover (hvis noen vil finne det på et kart, let etter byen
Moss som ligger like syd for Son). Noen år senere, da jeg var 14, giftet min
far seg på nytt og fikk en sønn. Han brøt da all kontakt med meg, så jeg har
ikke sett ham siden og har aldri truffet min halvbror.

Jeg begynte med en økonomisk utdannelse på gymnaset, men under et besøk i
Zimbabwe i 1990 forsto jeg at jeg heller ville gjøre noe mer meningsfylt med
livet mitt enn bare å tjene mest mulig penger. Jeg tenkte først på å bli
lærer, og begynte etter gymnaset å studere historie på Universitetet i Oslo
(1991). Etter 1 1/2 år med hsitoriestudier våknet en gammel drøm i meg -
siden jeg var bare 6 år gammel hadde jeg hatt lyst til å bli arkeolog, men
som guttedrømmer flest hadde jeg siktet meg inn på noe annet etterhvert. Jeg
bestemte meg for å prøve, og elsket studiet i klassisk arkeologi. Jeg fulgte
opp med klassisk gresk og latin, og har arbeidet på utgravninger i Hellas
tre somre.

Mens jeg holdt på med denne utdanningen var jeg også aktiv i idealistisk
arbeid, spesielt i forhold til internasjonal fordelingspolitikk,
antirasistisk arbeid og pasifistisk arbeid. Jeg hadde som 18-åring nektet
militærtjenesten, og nektet også å utføre siviltjeneste. Jeg regnet med et
fengselsopphold for dette, men Forsvaret ga meg opp og sendte da jeg var 25
papirer på at jeg ikke var tjenestedyktig av medisinske årsaker - uten at
noen lege hadde sjekket meg, og uten noen diagnose!

I 1993 reiste jeg igjen til Afrika, denne gang til Ghana sammen med en svært
god venn. John Baptist kom til Norge fra Ghana i 1991, og hadde like før han
forlot hjemlandet mistet sine foreldre og en bror i en bilulykke. Her i
Norge ble han kjent med min mor og meg, og vi begynte raskt å tenke på
hverandre som familie - han kaller min mor for 'mom' og John og jeg regner
hverandre som brødre (når han gifter seg i juni i år er det jeg som skal
holde tale på vegne av hans familie, og min mor skal ta imot gjestene på
hans vegne).

Mellom alle idealistiske tanker og utdanningsplaner hadde jeg mistet troen
på Gud. Jeg ble oppdratt som lutheraner, i Den Norske Kirke. Mine foreldre
var ikke akkurat kirkegjengere, men særlig min mor har alltid hatt en sterk
tro. Men jeg mistet troen, mye fordi jeg ikke kunne tro på det vår
sogneprest her sa under gudstjenestene - han sa engang til en støyende
skolelev at han "kom til å havne i helvete"; en Gud som sendte urolige barn
til helvete kunne jeg ikke forene med den Gud jeg hørte om hjemme. Jeg ba
noen ganger, men visste ikke helt hva jeg skulle tro på.

Merkelig nok var det arkeologi- og historiestudiene som i stor grad bidro
til å føre meg tilbake til troen på Gud. Midt mellom alle greske og romerske
myter leste vi også mye om oldkirken, og jeg begynte å se dit for å finne ut
hva som var riktig. Gradvis begynte jeg å forstå mer, men det tok fortsatt
tid. Det som hjalp meg å finne veien helt fram var John Baptist og en annen
god venn, som er fra Brasil. Begge er katolikker, og jeg begynte å se dit.
Jeg leste mye om Den Katolske Kirke, og i 1998 tok jeg kontakt med en prest
for å konvertere. Jeg merket fort hvordan troen vokste i meg, og gikk på
kurs for å lære å kjenne katolsk lære før jeg kunne tas opp i Kirken.
Sommeren 1999 ble jeg fermet (konfirmert) og tatt opp i Den Katolske Kirke.

Mens dette kurset pågikk skjedde noe som forandret min situasjon. Min mor,
som jeg bor sammen med, ble alvorlig syk. Lungene kollapset, og hun ble lagt
i respirator. Det var en tung tid, og jeg lurer på hva jeg skulle gjort om
jeg ikke hadde hatt Gud å vende meg til. Hun kom seg gjennom det, men inntil
for kort tid siden har hun trengt mye hjelp for å trene seg opp igjen. I
disse to årene har jeg ikke kunnet fortsette mine studier.

For noen måneder siden kom neste endring i livet mitt. Jeg begynte å få en
del tegn på at jeg kanskje skulle gå en annen vei enn den jeg hadde
planlagt. Da en prest spurte meg om jeg hadde tenkt på om jeg hadde et kall
svarte jeg at det hadde jeg tenkt på, men at jeg ikke følte at det kunne
være slik ettersom jeg ikke kunne kaste bort utdannelsen min, og at moren
min var redd for at jeg skulle bli prest (det innebærer jo blant annet
sølibat). Han minte meg på at jeg allikevel kan arbeide som arkeolog - for
eksempel dersom jeg slutter meg til jesuittene. Jeg tenkte mer på det, men
mente at jeg nok ikke hadde et kall. Så, i oktober 2000, var min mor med i
kirken mens jeg var lektor (leste bibeltekstene under messen). Noen dager
etter sa hun til meg at hun ikke lenger var redd for at jeg skulle bli
prest, fordi dersom det er slik at jeg hører hjemme "der oppe" (det vil si
nær alteret) må det bli slik. Jeg begynte å få flere og flere tegn, og en
dag var det klart for meg at jeg ønsker å bli prest. Jeg snakket med flere
prester og med biskopen om det, og de er enige i at jeg har et kall.

Nå er det slik at som katolsk prest kan man ikke ha gjeld - jeg skal bli
ordensprest, og må derfor avlegge fattigdomsløfte. Derfor jobber jeg nå for
å betale studielånet mitt, og håper å være ferdig med det i løpet av 2-3 år
slik at jeg kan begynne novisiatet; antagelig blir det hos jesuittene. Jeg
ble forrige uke ansatt i Oslo Katolske Bispedømme som notar (sekretær) i
Tribunalet (den kirkelige domstolen). Jeg jobbet hardt for å få en jobb i
Kirken, fordi jeg ville ha med meg erfaringer som jeg kan bruke senere, og
fordi jeg føler at jeg gjør noe mer meningsfylt der enn i næringslivet.

Det var så langt vi har kommet - det får bli en oppdatering til neste år.


--
Chris Nyborg
Chris.Nyborg@katolsk.no

---

Chris Nyborg <Chris.Nyborg@katolsk.no> skrev i en
nyhedsmeddelelse:kOiI6.5849$gX3.316924@news3.oke.nextra.no...
> Godt tiltak, Jørgen - vi snakket et gang om at vi bør ha en slik
> presentasjon med jevne mellomrom.

Fedt at vi er flere om at præsentere os!

> Jeg heter Chris Nyborg, og er 28 (29 om et par måneder) år gammel. Jeg
> vokste opp på et lite sted, Hølen, omkring 6 mil sør for Oslo. Da jeg var
11
> ble mine foreldre skilt, og jeg flyttet sammen med min mor til Son, noen
> kilometer lenger sydover (hvis noen vil finne det på et kart, let etter
byen
> Moss som ligger like syd for Son). Noen år senere, da jeg var 14, giftet
min
> far seg på nytt og fikk en sønn. Han brøt da all kontakt med meg, så jeg
har
> ikke sett ham siden og har aldri truffet min halvbror.

Surt. Meget surt.

> Jeg begynte med en økonomisk utdannelse på gymnaset, men under et besøk i
> Zimbabwe i 1990 forsto jeg at jeg heller ville gjøre noe mer meningsfylt
med
> livet mitt enn bare å tjene mest mulig penger. Jeg tenkte først på å bli
> lærer, og begynte etter gymnaset å studere historie på Universitetet i
Oslo
> (1991). Etter 1 1/2 år med hsitoriestudier våknet en gammel drøm i meg -
> siden jeg var bare 6 år gammel hadde jeg hatt lyst til å bli arkeolog, men
> som guttedrømmer flest hadde jeg siktet meg inn på noe annet etterhvert.
Jeg
> bestemte meg for å prøve, og elsket studiet i klassisk arkeologi. Jeg
fulgte
> opp med klassisk gresk og latin, og har arbeidet på utgravninger i Hellas
> tre somre.

Jeg er P.T. historiestuderende på Københavns Universitet, hvor jeg tidligere
har læst teologi og netop klassisk arkæologi.

> Mens jeg holdt på med denne utdanningen var jeg også aktiv i idealistisk
> arbeid, spesielt i forhold til internasjonal fordelingspolitikk,
> antirasistisk arbeid og pasifistisk arbeid. Jeg hadde som 18-åring nektet
> militærtjenesten, og nektet også å utføre siviltjeneste. Jeg regnet med et
> fengselsopphold for dette, men Forsvaret ga meg opp og sendte da jeg var
25
> papirer på at jeg ikke var tjenestedyktig av medisinske årsaker - uten at
> noen lege hadde sjekket meg, og uten noen diagnose!

> I 1993 reiste jeg igjen til Afrika, denne gang til Ghana sammen med en
svært
> god venn. John Baptist

HVEM!?!?

Undskyld.... ;-D

> kom til Norge fra Ghana i 1991, og hadde like før han
> forlot hjemlandet mistet sine foreldre og en bror i en bilulykke. Her i
> Norge ble han kjent med min mor og meg, og vi begynte raskt å tenke på
> hverandre som familie - han kaller min mor for 'mom' og John og jeg regner
> hverandre som brødre (når han gifter seg i juni i år er det jeg som skal
> holde tale på vegne av hans familie, og min mor skal ta imot gjestene på
> hans vegne).
>
> Mellom alle idealistiske tanker og utdanningsplaner hadde jeg mistet troen
> på Gud. Jeg ble oppdratt som lutheraner, i Den Norske Kirke. Mine foreldre
> var ikke akkurat kirkegjengere, men særlig min mor har alltid hatt en
sterk
> tro. Men jeg mistet troen, mye fordi jeg ikke kunne tro på det vår
> sogneprest her sa under gudstjenestene - han sa engang til en støyende
> skolelev at han "kom til å havne i helvete"; en Gud som sendte urolige
barn
> til helvete kunne jeg ikke forene med den Gud jeg hørte om hjemme. Jeg ba
> noen ganger, men visste ikke helt hva jeg skulle tro på.

Det er det, vi kader "søndagsskolekristendom" i
Danmark....Straf/belønning...

> Merkelig nok var det arkeologi- og historiestudiene som i stor grad bidro
> til å føre meg tilbake til troen på Gud. Midt mellom alle greske og
romerske
> myter leste vi også mye om oldkirken, og jeg begynte å se dit for å finne
ut
> hva som var riktig. Gradvis begynte jeg å forstå mer, men det tok fortsatt
> tid. Det som hjalp meg å finne veien helt fram var John Baptist og en
annen
> god venn, som er fra Brasil. Begge er katolikker, og jeg begynte å se dit.
> Jeg leste mye om Den Katolske Kirke, og i 1998 tok jeg kontakt med en
prest
> for å konvertere. Jeg merket fort hvordan troen vokste i meg, og gikk på
> kurs for å lære å kjenne katolsk lære før jeg kunne tas opp i Kirken.
> Sommeren 1999 ble jeg fermet (konfirmert) og tatt opp i Den Katolske
Kirke.
>
> Mens dette kurset pågikk skjedde noe som forandret min situasjon. Min mor,
> som jeg bor sammen med, ble alvorlig syk. Lungene kollapset, og hun ble
lagt
> i respirator. Det var en tung tid, og jeg lurer på hva jeg skulle gjort om
> jeg ikke hadde hatt Gud å vende meg til. Hun kom seg gjennom det, men
inntil
> for kort tid siden har hun trengt mye hjelp for å trene seg opp igjen. I
> disse to årene har jeg ikke kunnet fortsette mine studier.

Forfærdeligt. Det er jeg ked af at høre.

> For noen måneder siden kom neste endring i livet mitt. Jeg begynte å få en
> del tegn på at jeg kanskje skulle gå en annen vei enn den jeg hadde
> planlagt. Da en prest spurte meg om jeg hadde tenkt på om jeg hadde et
kall
> svarte jeg at det hadde jeg tenkt på, men at jeg ikke følte at det kunne
> være slik ettersom jeg ikke kunne kaste bort utdannelsen min, og at moren
> min var redd for at jeg skulle bli prest (det innebærer jo blant annet
> sølibat).

.....og ingen børnebørn...

> Han minte meg på at jeg allikevel kan arbeide som arkeolog - for
> eksempel dersom jeg slutter meg til jesuittene. Jeg tenkte mer på det, men
> mente at jeg nok ikke hadde et kall. Så, i oktober 2000, var min mor med i
> kirken mens jeg var lektor (leste bibeltekstene under messen). Noen dager
> etter sa hun til meg at hun ikke lenger var redd for at jeg skulle bli
> prest, fordi dersom det er slik at jeg hører hjemme "der oppe" (det vil si
> nær alteret) må det bli slik. Jeg begynte å få flere og flere tegn, og en
> dag var det klart for meg at jeg ønsker å bli prest. Jeg snakket med flere
> prester og med biskopen om det, og de er enige i at jeg har et kall.

Fedt! Jeg har selv haft det på samme måde. (Godt nok ikke "dokumenteret").

> Nå er det slik at som katolsk prest kan man ikke ha gjeld - jeg skal bli
> ordensprest, og må derfor avlegge fattigdomsløfte. Derfor jobber jeg nå
for
> å betale studielånet mitt, og håper å være ferdig med det i løpet av 2-3
år
> slik at jeg kan begynne novisiatet; antagelig blir det hos jesuittene. Jeg
> ble forrige uke ansatt i Oslo Katolske Bispedømme som notar (sekretær) i
> Tribunalet (den kirkelige domstolen). Jeg jobbet hardt for å få en jobb i
> Kirken, fordi jeg ville ha med meg erfaringer som jeg kan bruke senere, og
> fordi jeg føler at jeg gjør noe mer meningsfylt der enn i næringslivet.
>
> Det var så langt vi har kommet - det får bli en oppdatering til neste år.

Mange tak for din historie!

Og held og lykke med dit kald! ;-D

--
Kærlig hilsen
Anders Peter Johnsen