"Andreas Falck" <andreas.falck@jyde.invalid> skrev i en meddelelse
news:i%ikb.1052$vc6.640@news.get2net.dk...
>
> Jeg kan ikke rigtig se hvordan dette spørgsmål bliver forklaret i den
> udlægning (muligvis kan jeg ikke se forklaringen grundet mine
> manglende engelskkundskabet)!
>
> Vi du prøve at forklare ovenstående problemstilling?
Måske kan Rosenius Romerbrev-kommentar hjælpe til at kaste lys over dette.
25 : For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne
hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at
forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er
kommet inn.
Hittil har Paulus talt om Israels framtidige omvendelse som et håp. Nå
forkynner han uttrykkelig, profetisk dette. Apostelen innleder med markert å
tiltale de som er frelst ut fra hedenskapen som brødre. Det gir uttrykk for
hans kjærlighet til dem. Men han bruker det også for å vekke deres
oppmerksomhet. Jeg vil ikke at dere skal være uvitende om denne
hemmeligheten, sier han. «Hemmelighet» (mysterium) betyr i Det nye
testamente noe som er så skjult for menneskene at de av seg selv aldri vil
kunne finne det, og som bare meddeles oss gjennom guddommelig åpenbarelse.
For jødene var det akkurat så stor hemmelighet, dette at Herren Gud også
skulle kalle hedningene til å få del i hans rike (Ef 3:3-6). Og nå var det
en like så stor hemmelighet for de omvendte hedningene, at jødene en gang
også skulle bli Guds folk.
Når Paulus nå forkynner denne hemmeligheten, minner han først om at det var
ikke hele, men bare en del av Israel, som var rammet av forherdelsen.
Dernest forkynner han at denne forherdelsens dom ikke skulle hvile over
Israel for all tid. At en gang skulle også de omvendes til Herren. Dette var
altså skjult for dem som var frelst fra hedningfolk. Og det var ikke skjult
fordi det ikke var forutsagt i Skriften. Men fordi de ikke hadde øyne som
kunne se det. Derfor sier Paulus: Jeg vil åpenbare den hemmeligheten for
dere, så dere ikke skal være kloke i egne øyne (sv: at I icke mån anse eder
själva för visa). Åpenbaringen av denne hemmeligheten kunne bryte ned
hovmodet deres på to måter: Først, slik det oftest skjer, på den måten at
når de nå ville forstå at jødene også var inkludert i Guds nådige omsorg, så
hadde de ingen grunn til å opphøye seg over, eller forakte dem (v.18,20).
Dernest ved at de nå oppdaget at de ikke var så opplyst som de selv trodde,
når de altså ikke visste dette apostelen nå forkynner. At dette siste var
noe Paulus hadde i tankene, synes jo nettopp uttrykksformen hans å tyde på:
«så dere ikke skal være kloke i egne øyne» (konf. Ord 3:7). Det var
ydmykende å måtte erkjenne at de hadde gått rundt med en falsk oppfatning,
og ikke hatt kjennskap til Guds store og nådige planer med Israel. Men hva
er det så apostelen åpenbarer? Først minner han om:
at forherdelse har rammet en del av Israel. Og det at «forherdelse hadde
rammet Israel», det visste disse omvendte hedningene godt. Men at det ikke
var hele Israel, men bare en del av dem (riktignok den aller største delen)
som var forherdet, - det var det de måtte få hørt. I v.8-9 har vi lært
hvordan denne forherdelsen skjedde, og hvordan den må forståes; som en Guds
straffedom fordi de hadde foraktet og avvist all hans nåde. Jødene er under
en forherdelsens dom - men ikke alle. Selv blant dem har Herren «en rest
igjen etter nådens utvelgelse» (v.5). Dette er også årsaken til at det
alltid har vært mulig å vinne en og annen av dette folket for Kristi
evangelium. Rett nok kan vi ikke vente noen allmenn omvendelse av Israel før
den tiden kommer som antydes her. Men vi både kan og bør likevel håpe på en
viss positiv utvikling i dette, og hele tiden i kjærlighet arbeide for at
jødene skal bli omvendt. Det finner vi også god dekning for i dette
uttrykket «en del» i teksten vår. Men Paulus forkynner samtidig også at
Israels forherdelse en gang skal opphøre. Den skal bare vare til en bestemt
tid.
inntil fylden (det fulle antall) av hedningene er kommet inn. Her har vi en
antydning om når dette skal skje, at Israels forherdelse skal opphøre. Når
ikke noen her og der skal omvendes, men «hele Israel» (v.26), d.v.s. Israel
som folk. Det skal altså skje når «fylden av hedningene er kommet inn», dvs.
kommet inn i Kristi menighet. Vi har ikke fått åpenbart hvor snart det skal
skje. Men når dette har skjedd, da følger også den store vekkelsen og
omvendelsen i Israel. Men hva vil så «fylden av hedningene» si? Disse ordene
«inntil fylden av hedningene», eller «det fulle antall», er kommet inn» vil
uten tvil si: når det som ennå mangler i den skare av hedninger som skal
samles i Kristi rike, er kommet inn der, når hedningfolkenes hovedinnsamling
i menigheten har skjedd. Omvendelsen av hedninger er begynt, og foregår
stadig. Og når det antallet av dem som skal bli frelst er kommet inn i Guds
menighet - dette som her betegnes med «fylden av hedningene er kommet inn»
(konf.v.12) - da kommer tiden for jødene, da massevis av dem skal våkne opp
og omvende seg til Herren.
Men «fylden av hedningene» kan aldri oppfattes som at hver eneste hedning
skal bli omvendt. Nei, Skriften lærer uttrykkelig at når tiden kommer for
Kristi gjenkomst og dommen, da skal det være stor ondskap, vantro og
ugudelighet på jorden (Mat 24:37-39, Luk 18:8, 1Tim 4:1, 2Tim 3:1-4). Men da
skal også fiendtlige folk, «Gog og Magog», reise seg til den siste kampen
mot Kristi menighet (Åp 20:8) (se også første fotnote under tolkning av
v.12). Den «hemmeligheten», den tidsangivelsen for jødenes utfrielse fra
straffedommen apostelen her forkynner, er den samme som Kristus forkynte i
Luk 21:24 om dem, da han sa: «De skal falle for sverdets egg og bli bortført
som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal være nedtrampet av
hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt». «Hedningenes tider» vil si
den tiden som er bestemt da hedningene skal kalles til Kristi rike. Når den
tiden er ute, da er fylden av hedningene kommet inn, - selv om ikke alle er
blitt omvendt og frelst. Og da kommer jødenes tid.
Rosenius siger at forhærdelsen er forklaret i vers 8-9 "I v.8-9 har vi lært
hvordan denne forherdelsen skjedde"
Disse vers lyder "
8 : Slik som det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så
de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. "
Og til dette knytter han følgende kommentar :
Her får vi nå en skildring av hvordan Gud i sin straffedom forherder og
forblinder de som forakter ham. Denne skildringen er så forferdelig at den
jo burde vekke hvert éneste menneske opp til å frykte for en slik
ubotferdighet og ulydighet overfor Guds nådes kall, så en ikke pådrar seg en
slik dom. Slik som det står skrevet. Paulus tar fram Skriftens egne ord om
dommen som skulle ramme Israel når de forherdet seg, og viser at denne
dommen var forutsagt tidlig i deres hellige skrift. Det profetiske ord har
han først og fremst hentet fra Jesajas bok, dels fra kap.6:9-10, dels fra
kap.29:10. Her sammenfatter han dem til et kort uttrykk: Gud har gitt dem en
sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre
helt til denne dag. Ordene «helt til denne dag» synes å være tatt fra 5Mos
29:4. Der finner vi disse ordene igjen, riktignok i en annen form og hvor
det lyder slik: «inntil denne dag». Men Paulus kan her også selv, helt
uavhengig, tenkes å ha gjort denne tilføyelsen. Som om han ville si at
akkurat slik som det skjedde før, slik går det også for seg i dag.
«En sløvhetens ånd», en «bedøvet ånd», en «dvalens ånd». Uttrykket ser ut
til å være tatt fra Jes 29:10 der det heter at «Herren har utøst over dere
en dyp søvnens ånd. Han har tillukket deres øyne..». Ordene «sløvhetens ånd»
minner også om de stedene hvor det sies at folket har «fått Guds vredes
beger å drikke», eller «vin å drikke så vi ravet» - altså en drikk som
gjorde at de ravet og falt (Jes 51:17, Sal 60:5). De fikk en ånd hvor all
sunn vurdering er borte, slik at en gjør og taler det som er galt. Og en
forstår ikke at det er galt, men tror en handler og taler klokt. Det er en
slik ånd som her kalles for «en sløvhetens ånd» (sv: en «bedøvningens
ande»). Og i det skriftstedet vi nevnte, Jes 29:10, tales det ikke bare om
hvordan Herren har utøst over folket en dyp søvnens ånd, og har tillukket
deres øyne. Der er også en malende skildring av hvor omfattende sløvheten
er, og hvor fullkomment den utelukker all mulighet for å fatte Guds ord. Det
står at Gud «har tillukket deres øyne - profetene. Og han har tillukket
deres hoder - seerne. Slik er synet av alt dette (sv: profetsynet) blitt for
dere som ordene i en forseglet bok. Gir en den til en som skjønner skrift,
og sier: Les dette! - så sier han: jeg kan ikke, for den er forseglet. Eller
en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, og sier: Les dette! - så
sier han: Jeg skjønner ikke skrift» (v.10-12).
Dette er profetens skildring av dommen over forblindelsen - i sannhet en
forferdelig skildring. Med åpne øyne som ser - dvs. som tror at de ser -
skal de likevel ikke kunne fatte de mest tydelige Guds ord. Det skal være
som en «forseglet bok», eller bortgjemt bok for dem. Og akkurat slik viser
det seg også å være i dag. Og det ikke bare blant jødene, det samme skjer
innen kristenheten. De ser og hører Guds ord, de erkjenner det er Guds ord,
men har ikke fått motta noe som helst av Guds eget budskap i Skriften.
Og årsaken til at Gud forblinder menneskene på denne måten, det ser vi i
neste verset i det samme kapitlet: «Og Herren sier: Fordi dette folket
holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er
langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har
lært...». Å, måtte hvert éneste menneske legge nøye merke til disse ordene!
Her er den egentlige årsaken til straffedommen over forblindelsen;
menneskene er falske og hyklerske i sin kristendom, gir bare Gud munnens og
leppenes tilbedelse, men ikke hjertets kjærlighet og lydighet. De vil ikke
oppriktig gjøre alt det han ber om, men velger bare ut av Guds ord det som
passer dem, og gjør bare visse gjerninger for Gud. Hvis de derimot vendte
om, og var innstilt på å gjøre alt etter Guds vilje, og gjøre det straks, så
skulle de snart få kjenne sin fortapte tilstand, hvordan de var fanget under
synden og djevelen. Da skulle de for alvor drives til å søke Herren. Og
slike knuste og søkende sjeler gir Gud alltid sin nåde og sitt lys.
De kan nok være kristelige, være trofaste kirkegjengere, forstå de kristne
sannhetene og bekjenne dem med munnen. Men når de ellers i alle livets
forhold går den veien de selv velger, og fortsetter i sin uomvendte
tilstand, tjener sine avguder i synd og forfengelighet, og ikke gir Herren
hjertet sitt, da er jo hele deres omgang med Herren bare hykleri. Da blir
hans rettferdige dom denne: Fordi dette folket holder seg nær til meg med
munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg....så
skal jeg også ta lyset fra dem, så de ikke skal få leke seg med det, og
drive å spotte meg. Jeg skal gi dem en «dyp søvnens ånd, øyne så de ikke
skal se, og ører så de ikke skal høre».
Det som er så skremmende og så tankevekkende her, er at det er Gud selv, den
store og kjærlige Gud, som til sist straffer dem slik, de som forakter ham.
Han forblinder dem, så de går evig fortapt. Altså den samme nåderike Gud som
brenner av kjærlighet til menneskene så han gav sin egen evige Sønn for oss,
og forlater de verste synderne all deres skyld mot ham, - bare de opphøyer
Sønnen og blir hans disipler. Den samme Gud som alltid forlater de
hjelpeløse barna sine all deres synd, og til sist vil gi dem en evig
herlighet - selv om de i seg selv bare fortjente hans vrede. Denne kjærlige
Gud er det som utøser «en dyp søvnens ånd» over andre mennesker, så de blir
ubehjelpelige og blinde. Det skjer over dem som står imot hans kall, og bare
hykler overfor ham med ytre gjerninger. Og denne forferdelige straffedommen
har han altså latt komme selv over sitt eiendomsfolk, over sin venn Abrahams
barn, når de begynte å hykle for hans åsyn. Her får vi se Guds
forskrekkelige rettferdighet - se at «Gud lar seg ikke spotte!». Se at
samtidig som han er overmåte nådig mot fattige syndere som hører hans røst
og lar seg lede til omvendelse og tro, så er han en forskrekkelig hevner
over dem som forakter ham, som står imot hans nådige kall.
I Jes 6:9 gir han profeten denne befalingen: «Gå avsted og si til dette
folket: Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke!» Dvs. hør og
se hvor mye dere vil - så skal dere likevel ikke kunne forstå eller gripe
det. I den grad skal hjertene deres forherdes. Og alt sammen bare fordi de,
den gang Gud med sin Ånd søkte dem i sin nåde, og det dermed var mulig for
dem å oppfatte og lyde hans røst, likevel i sin ulydighet ikke hørte på det
kjærlige kallet. Men Herren tilføyer også her: «Gjør hjertet sløvt i dette
folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med
øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende
seg, så det kan bli legt. Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? (hvor lenge skal
denne forherdelsen vare?) Og han sa: Til byene er ødelagt og folketomme, og
husene uten mennesker, og landet er ødelagt» (v.10-11).
Slik talte altså Herren om Israel. Og nå står vi og ser hvor presist alt
dette gikk i oppfyllelse. Så spør vi: Skulle ikke noe slikt vekke hvert
éneste menneske? Men nei! Mange vil fortsatt ikke kunne se og vekkes opp av
dette, - alle de blant oss som ligger under den samme forblindelsens dom.
Her ser vi hva det vil si at mennesker er forblindet. Måtte Gud i sin nåde
skåne oss alle fra dette! «Det er forferdelig å falle i hendene på den
levende Gud».
Og må så ingen tro at denne forferdelige måten Gud handlet på, bare gjaldt
Det gamle testamentes tid. Nei, Jesus Kristus uttalte, midt i sin kjærlige
nidkjærhet for sjelers frelse, samme dom over dem som hørte ham den gang,
men ikke adlød hans røst, ikke ville la den slippe inn i hjertet til
omvendelse og tro. Bare se det vi leser i det trettende kapitlet i Matteus.
Da disiplene spurte ham hvorfor han talte til folket i lignelser, som de
ikke forstod, svarte han: «Dere er det gitt å kjenne himlenes rikes
hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, han skal få mer,
og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det
han har. Derfor taler jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de
ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår de ikke. Og på dem blir
Jesajas' profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke
forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til
dette folket er blitt sløvet. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine
øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine
ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så jeg kunne få
lege dem».
Tenk for noen forferdelige ord fra denne Frelseren som er full av nåde! Han
sier altså uttrykkelig at det er «derfor» han taler i lignelser, for at noen
av folket ikke skulle fatte det - ! Han sa: «Dem er det ikke gitt» - «den
som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har». Og det som disse «ikke
har», det er mottakelighet for Guds røst, når han taler til dem. Det som de
da «skal bli fratatt», det er selve lyset. Det samme sier også apostelen i
2Tess 2:10-12: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne
bli frelst, av den grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal
tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i
urettferdigheten, skal bli dømt». Legg merke til at så langt går Guds
rettferdige vrede når han dømmer med forblindelse. Han ikke bare holder
tilbake lyset fra dem, men «sender dem» også «kraftig villfarelse, så de
tror løgnen» og blir fordømt.
Dette siste skriftstedet forklarer også et forhold som ofte virker
uforståelig på ærlige sjeler. Det skjer av og til, spesielt når evangeliet
forkynnes med kraft og velsignelse et sted. Da oppstår også ofte de
kraftigste villfarelser, som spres i tale og skrift. Ja, det oppstår
åpenbare angrep mot troen på Gud og Kristus. Da blir mange Guds barn redde
for at flere skal bli ført bort fra selve hovedsannhetene, og rett og slett
forvandles til Gudsfornektere. Men da må vi huske at når slike ting skjer,
da skjer det som Guds straffedom over dem som ikke vil vende om. Som på
tross av all den Guds nåde som tilbys dem, ikke vil høre, men alltid står
imot Guds Ånd. Og vi må ikke diskutere hvordan Gud dømmer. Selv når det
skjer i så forferdelig vrede at han «sender dem kraftig villfarelse», så de
ikke vil tro sannheten.
Selvsagt gjør det vondt, ja, det er forferdelig å se hvordan udødelige
sjeler skal bedras slik og forherdes «så de skal tro løgnen», ..så «de skal
bli dømt». Men vi må også huske på at det er ikke noen bagatell, det de har
begått mot den store Herren, når de stod imot og foraktet all hans nåde. Når
de til og med ikke bare har hørt hans ord forkynt i Åndens kraft, men også
har sett hvordan Guds Ånd har virket at mange mennesker ble omvendt i
landet. Og likevel stått imot den kraftige vekkelsen som lå i alt dette - og
kanskje også kjent hans kjærlige kall på sine egne hjerter. Men likevel
foraktet alt sammen, og bare vendt seg til verden og selvopptatthet. På en
så forferdelig forakt mot Gud må det jo også følge en forferdelig dom. Gud
er større enn menneskene. Selvsagt er det forferdelig at mennesker skal gå
fortapt. Men det er ikke noe mindre at den store Gud skal bli foraktet og
spottet.
Det blir nok også et forferdelig syn, når dommeren på den siste dag viser de
ufrelste bort til den evige pine. Da vil Gud være stor og herlig for de
rettferdige. Da ser de ikke på de ubotferdiges ondskap som om den ikke
fortjener en slik straff. Selv vil de undres over Guds store nåde og
miskunn, så han frelste dem selv på tross av all deres synd og uverdighet.
Og med tanken på de ufrelste vil de opphøye Guds rettferdighet, og bare si:
Gud, «sanne og rettferdige er dine dommer!» Dette bør vi huske på når
mennesker som har hørt, men foraktet sannheten, blir forført av store
villfarelser. Straffedommen er forferdelig - men ikke større enn deres synd.
Hvis vi synes Guds straff er for stor, da kommer det bare av at vi ikke selv
ser Gud så stor som han er. - Men igjen går vi tilbake til teksten. Nå føyer
Paulus til ennå et vitnesbyrd fra Skriften om denne forblindelsens dom:
mvh jørgen.