INGEN FRED UTEN RETTFERDIGHET
Fra en samtale med patriarken Bartolomeos
E. Ø. Andersen i Politikken 16.nov. 2002.
Religion er sjeldent den eneste årsaken til krig. Når det gjelder religion
og vold, står de kristne ikke særlig tilbake for muslimene, mener patriarken
Bartolomeos.
Religiøse forskjeller har blitt viktigere i den internasjonale politikk de
senere årene. Er det etter 11. september oppstått en uoverskridelig
verdikløft mellom den kristne og den muslimske verden?
Dessverre ser det ut til at det er økonomiske verdier mer enn moralske
verdier som spiller hovedrollen i vår tide begivenheter. Årsakene til
konfliktene stammer sjeldent bare fra religionene. Forutsetningene for
konflikter basert på forskjellige religiøse verdier, er at det er mennesker
som er rede til å forsvare eller påtvinge andre sine egne verdier. Det er i
dag ikke særlig mange kristne som er rede til ubøyelig å forsvare moralske
og åndelige verdier.
Væpnede opprør er et brudd på den viktigste kristne verdi - kjærligheten til
Gud og ens neste. Islam anerkjenner også en Gud som er barmhjertig og elsker
menneskene, men gir noen ganger andre prioriteter førsteplassen.
Man bedrar seg selv, om man tror at det er mulig å skape varig fred på
jorden uten rettferdighet, uten aktiv solidaritet for å overvinne fattigdom,
uten respekt for menneskets hellighet og nasjonenes grunnleggende
rettigheter, så som frihet og selvbestemmelse.
Noen sier at islam er "umoden", og at når denne tro blir like gammel som
kristendommen er nå, vil den bli mykere.
Modenhet er ikke noe som kommer av seg selv. Når vi tenker på den måte
kristne har oppført seg overfor hverandre i det 20. århundre, og deres
oppførsel overfor ikke-kristne nasjoner, finner vi det uhyre vanskelig å
omtale dette som kriten modenhet, som om de ikke var både fanatiske og
intolerante og ble drevet av morderisk vanvidd mot hverandre.
Gud kaller alle mennesker til anger og frelse, og anger innebærer også at
man reviderer feilaktige oppfatninger. Det er den vei vi kristne burde
følge, om vi ønsker å bli ansett som modne i religiøs forstand og forbilder
for andre.
Opp gjennom historien har religionen ofte vært årsak til - eller
unnskyldning - for kriger. Hvordan kan religionen bidra til mer fredelig
internasjonal utvikling?
Nettopp uttrykket "utvikling" er fundamentalt for menneskehetens fremtid,
uten dette, og særlig da på det åndelige plan, kan det ikke bli noen fred.
Vi bør strebe etter menneskets befrielse fra den personlige og kollektive
egoismens besnærende bånd, etter en utvikling av alle mennesker og nasjoner.
Om dette blir et mål for alle religioner, kan religionene gi store bidrag.
Det gjelder særlig kristendommen på grunn av dens åndelige styrke, og dens
orientering hen mot "modenhet" som vi tidligere har nevnt. Spesielt positivt
for dette målet er samarbeidet mellom de religiøse ledere, noe vi omhyggelig
og vedvarende har anstrengt oss for, slik at de politiske mål blir klart
adskilt fra de religiøse mål, og slik at religionen ikke blir politikkens
tjener. Vi skal arbeide sammen, respektere hverandres tro og identitet og
ikke prøve å overbevise noen.
Vi må fremme gjensidig respekt, kjærlighet og forståelse. Det er plass nok
for alle på denne jord.
De fleste vesteuropeiske land har for tiden en opphetet debatt om
innvandring. Da mange av innvandrerne er muslimer, har det en tendens til å
bli en debatt om kristne versus muslimske verdier, selv i meget
sekulariserte land. Er det problematisk?
I følge våre opplysninger minner innvandringen av mennesker med en annen
religion i visse vestlige land, folk om deres kristne arv, som de eller
synes å ha glemt. Denne kontrast mellom verdier kan vise seg å bli fruktbar,
fordi den stiller det moderne, sekulariserte mennesket i Vesten overfor en
annen virkelighet, nemlig innvandrernes, , som har Gud som referanseramme i
sitt liv.
Stimuleringen av interessen for Gud, som stort sett har blitt glemt i
Vesten, utgjør en mulighet for å søke den sanne Gud.
|