Lyrik wrote:
> Kravet om fusion mellem Den katolske Kirke og Den protestantiske Kirke ville
> gøre kirken opdateret til globaliseringen.
>
> Den protestantiske kunne få lidt interesse for "denne verden" og den katolske
> kunne komme af med sin hierakiske opbygning, til fordel for mere demokratiske
> ledelsesformer.
>
> mvh
> "Lyrik"
Hvem som har framført et krav om fusjon er meg ukjent. For Den katolske kirke,
er dette neppe aktuelt. Heller tvert imot, når Den katolske kirke oppgir
'religiøs pluralisme', som kirkens fienden, samtidig som katolikker blir minnet
om plikten til å misjonere blant anderledes troende, også kristne
Dette finnes i skriften Dominus Iesus, (Om Jesu Kristi og kirkens unike og
frelsesbringende universalitet) som Den Hellige Stol, ved kardinal Joseph
Ratzinger, sendte ut i fjor høst, påstemplet 'ufeilbarlig'. Der heter det at
ikke bare andre religioner, men endog andre kristne trosformer, som
protestantiske, har ritualer som baseres på 'overtro' og på 'feiltakelser'. 'De
er en sperrre for frelse'. Andre kirkers defekter: 'De er ikke fullgyldige
kirkesamfunn', og er derfor den katolske underlegne.
I enkelt språk børstes støv av at den gamle doktrine om evig pine for alle som
ikke er katolikker. Tonen i skriftet skal visstnok minne om det første
Vatikankonsil i 1870. Da vendte den katolske kirke seg tenneskjærende mot den
moderne verden: vitenskapelig rasjonalisme, demokrati, sekularisme,
arbeiderbevegelsen og liberale borgerrrettigheter. Den katolske kirke har alltid
stått for den arrogante trosvisshet, men hvorfor dette skriftet akkurat nå?
At det sitter en polakk på Peters stol, er neppe tilfeldig. Polske katolikker er
ikke økumenikere. Igjen står den katolske kirke som en motkraft. I USA har
jødene trukket seg fra økumeniske markeringer med den katolske kirke. Også
anglikanerne stiller spørsmål ved om katolikkene opptrer med to ansikter i
religionsdialogen.Kanskje viktigst er kirkens frykt for sin egen framtid?
Kardinal Ratzingers innskjerpelse av tradisjonell katolsk doktrine kommer i en
tid med økende
aksept av menenskerettighets-ideenes universalisme (Ref. også New York Times
med kardinal Biffis' varsel om Antikrist som en person som står
menneskerettighetene nær)
Det kan være nyttig å minne om at den katolske kirkes handlinger kan forklares
ut fra en overgripende interesse: bevaring av det institusjonelle hieraka som
gir direkte adgang til de troende. For å holde sitt eget apparat ubesmittet, er
kirken
rede til å inngå pakter med hvem som det skal være, også 'djevelen'. Dette
forklarer Pavens kompromisser med f. eks. totalitære regimer. Det var det som
førte til tilintetgjørelsen av Popolari-partiet i Italia på tyvetallet, som
gjorde Mussolines
maktovertakelse mulig. Samme mekanisme forklarer forklarer konkordatet med
Hitler i 1933, forhandlet fram av den senere Pius XII. Det nøytraliserte
Tysklands 23 mill. katolikker gjennom en ikke-intervensjonsdoktrine. Denne
avtalen fjernet det som kunne bli en viktig skanse mot nazismen, og Hitler
jublet.
Paven har gjentatte ganger bedt om tilgivelse for kirkens handlinger i fortid,
med god grunn. Med skrivet Dominus Iesus vekkes på ny mistanken om at
tilgivelsesbønner og katolsk økumenisme er tomme øvelser som ikke nedfelles i
grunnleggende dogmer og adferd. Med sin nattsvarte historie, bl.a full av
antisemittisme burde den katolske kirke sittet musestille i spørsmål om moral og
vist større ydmykhet overfor anderledestenkende. Selv bet jeg meg spesielt merke
i at da paven på sine knær ba ymykt om tilgivelse for kirkens historie,
framførte han samtidig en refs til sine undersåtter som ikke hadde gjort nok for
å omvende ateister og agnostikere. Så ydmykheten var også den gang et falskt
spille for galleriet.
I en tid med globalisering av kulturuttrykkene har den katolske kirke vist hvor
lett den kan forfalle til innadvent rettroenhet. Det er nettopp denne siden ved
kristendomme