Ugens prædiken er af Ulf Ekman og fundet på
www.magazinet.no
Det forrige århundret påvirket mennesker til å aldri bøye seg for noe, aller
minst Gud. Vi har blitt så miljøskadet i vår hverdag at vekkelsens Ånd har
vanskelig for å komme til, skriver Ulf Ekman.
All samfunnsutvikling og idéutvikling går i bølger. Man pendler fra den ene
ytterligheten til den andre. De skandinaviske sosialdemokratene ser ut til å
ha tatt skrittet over til et moderne og i mange henseender nesten borgerlig
parti. Borte er slagordene om klassekamp. I stedet snakkes det om individets
verdi, om mangfold og markedsøkonomi. Den grå massen av sosialdemokrater
murrer nok, og de gamle sosialistiske agitatorene snur seg helt sikkert i
sine graver. Det er ingen tvil om at partiene prøver på en ansiktsløftning
og en tilpasning for å nå yngre velgere. Hvis vi venter noen år til, vil de
kanskje være helt forankret i den borgerlige leiren. Dette er et eksempel på
hvordan pendelen faktisk svinger.
Et annet område der pendelen svinger, gjelder autoritetstroen. I moderne tid
og med innflytelse fra industrialismens fremvekst, var det konsekvent slik
at arbeiderbevegelsen skulle drive den politiske demokratiseringen.
Folkebevegelsesidealet fikk fotfeste i mange menneskers sinn, og da særlig i
legmannsbevegelsen, som raskt identifiserte seg med folkebevegelsene. (Det
er ikke så lenge siden en irritert pastor påpekte at Livets Ord sannelig
ikke var noen frimenighet, siden vi ikke sto i folkebevegelsessfæren. En noe
trangsynt definisjon får man si.)
Samfunnsutviklingen og menigheten
1900-tallets demokratiseringsprosess har ført mye godt med seg og vært en
helt nødvendig prosess, både for lands velstand, menneskers likestilling og
individets stadig økende engasjement og selvstendige tenkning. Problemet med
dette er at menigheten ikke bare kan være et religiøst utskudd på dette
utviklingstreet. Til tider har man fra den frikirkelige kanten vært så
forent med denne politiske utviklingen at man vanskelig har kunnet skjelne
hva som er hva. Både fra politisk og frikirkelig side har en avstandstagen
fra den gamle styrende makten vært viktig. Det gjaldt å gå imot både
konservatisme, storbønder og kirkens øvrighet. Legmannsbevegelsen var en
protestbevegelse mot statskirkesystemets monopoltenkning og også mot dets
hierarkiske struktur. Dette hadde sin parallell i arbeiderklassens opprør
mot borgerskapets maktstrukturer. Problemet i legmannsbevegelsen ble
selvfølgelig også en mistenksomhet overfor strukturer, samtidig som man var
nødt til å bygge opp nye. Den sterke legmannsinnflytelsen førte oss noen
ganger til motvilje mot enhver form for øvrighetstenkning. Dette holdt
selvfølgelig ikke i lengden, og man fikk også teologiske problemer, siden
Bibelens mønster ofte er hierarkisk.
Den liberalteologiske innflytelsen
Her kom liberalteologien inn og ga ammunisjon til legmannsbevegelsen, som
for øvrig har mer liberalteologisk tenkning pakket inn i vekkelsesmiljø, enn
man vil innrømme.
Strukturspørsmålene, det vil si Bibelens syn på samfunns- menighets- og
familiemønster ble av liberalteologene sett på som avlegs rester fra en
forgangen tid, som burde renses ut av det bibelske materialet, eller i det
minste omformes for en moderne tid.
Tilbake blir det ikke stort annet enn den subjektive følelsen og erfaringen
av et individuelt møte med Jesus. Dette ble senere kledd i eksistensielle
termer av teologen Bultmann, og Bibelen ble ytterligere avmytologisert, slik
at for eksempel spørsmålet om Jesu oppstandelse blir uvesentlig. Det hele
handler da ikke lenger om hvorvidt oppstandelsen har skjedd rent historisk,
hva som er dogmatisk korrekt, men hva jeg eksistensielt opplever og hva det
betyr for meg når jeg leser om oppstandelsen.
Det profetiske ordet mangler
Til dette kommer den postmoderne tenkning som helt frasier seg behovet for
at en tekst har en ensbetydende mening, den kan egentlig bety hva som helst.
Ingen tolkning er da