---

FORÉN DERE! Info #268no: 2/3 Fra Krafeld/Lanka-boken om vaksinasjoner
[Sendt: 13.01.2007]

[Forts. fra del 1/3]


STEFAN LANKA:
NOEN GANGER BLIR DET ANNERLEDES...
MIN VEI TIL TEMAET VAKSINASJON
(forts.)

Det kom annerledes: Prof. Müller gikk, uten å si fra til meg,
straks på en ekskursjon og var så heldig å finne en alge til
som produserte virus. Jeg "mistet" riktignok en del tid, siden
alle resultatene måtte utarbeides på nytt. Men til syvende og
sist klarte ikke amerikanerne å følge med, for de klarte ikke
å holde tempo med meg i karakteriseringen av nukleinsyren til
"deres" virus. Jeg disponerte en ny teknikk til genetisk
karakterisering som biokjemikeren Prof. Pohl meddelte meg.
(Hos ham hadde jeg gjerne jobbet.) Amerikanerne snakket til og
med dritt om våre resultater. I den hemmelige bedømmelsen av
vår publikasjon. Men dette gikk i vasken fordi de var så dumme
å forevige sin underskrift (vel med et oversett stykke
gjennomslagspapir) på sin "nedsabling" av vår publikasjon.

Vi var riktignok nødt til å bevise det sensasjonelle funnet av
sirkulariteten til den enormt lange nukleinsyren av "vårt"
virus også optisk i elektronmikroskopet. Både biokjemisk og
fysikalsk hadde det lyktes oss før. I dag forskes det videre
på viruset med stor kapitalinnsats. Dets "genom" av 340 000
nukleotider ble sekvensert i en profesjonell, ikke-universitær
bedrift. Nå vil professorene prøve å forandre viruset for å
drive "genteknikk" med det. Hvilket jeg alltid har vært imot.
Og det kom ikke på tale så lenge jeg var med. Det vil heller
aldri fungere men dessverre gjøre skade (se kapitel: Hva
injiseres og svelges? Uten grunn!).

På denne tiden satt jeg om fredag ettermiddagen på laborato-
riet til Fritz Pohl og feiret der med ham og andre professorer
og hvitvin (som det passer seg for en "vitenskaper") "TGIF",
Thanks God Its Friday. Jeg hadde alltid fått lov til å gjen-
nomføre DNS-målinger der. Med et apparat som var for dyrt til
at jeg ville kjøpe det. Slik kom jeg i denne interessante
runden. Man pratet om alt mulig og særlig om den nyeste
sladder fra forskningen. Jeg hadde jo allerede erfart en del
selv og var sakte men sikkert vant til avgrunnene av det som
virkelig skjer ved universitetene. Men det jeg hørte der om
"HIV" og "AIDS" kunne jeg ikke tro!

At Gallo's "HIV", viruset som ble postulert av US-regjeringen
på en pressekonferanse den 23. april 1984, viruset som skal
forårsake "AIDS", at dette faktisk er harmløst som alle retro-
virus. Og at Bob Gallo skulle være en skruppelløs bedrager. Og
alle insidere visste det. At han bare hadde stjålet resulta-
tene til den franske retrovirolog Luc Montagnier. Hvilket
førte for offentligheten til at det ble et killervirus "HIV"
ut av et åpenbart harmløst "retrovirus".

Ikke en gang en publikasjon av den berømteste "retrovirolog",
Prof. Peter Duesberg, kunne overbevise meg. Han som Gallo selv
betegner som den intelligenteste retrovirolog. Det var jo
Duesberg selv som var blitt kjent pga "retrovirus" i "krigen
mot kreft". Og han brukte 12 år for å publisere at alle retro-
virus er harmløse, inkludert "HIV". Jeg lærte at "krigen mot
kreft, mot retrovirus" hadde blitt avlyst i all stillhet
allerede i 1975. Bare cellegiftbehandlingen mot virus, den ble
igjen. Dette etter at i 1975 alle involverte ble klar over at
den hittil gjeldende bevisføringen for retrovirus smuldret opp
fullstendig. Alle som forsket på dette og som lette etter
"retrovirus" for å forklare ikke-forståtte sykdommer og til-
stander, ble klar over at det som ble påstått som indirekte
bevis for et "retrovirus", er noe helt normalt. Noe som er
fundamentalt i alt biologisk liv.

Jeg leste etter og så at omskrivningen av budsubstansen til
arvesubstans, en biologisk mekanisme som betegnes som "reverse
transcription", er en helt normal livsprosess og til og med en
av forutsetningene for tilpasning og utvikling. Men siden 1956
hersket i den vestlige forskningen "den molekylare genetikkens
sentrale dogme". Og det utelukker muligheten til slik informa-
sjonsutveksling per definisjon. Til tross for at alle evolu-
sjonsbiologer anså og anser dette som livets grunnlag.

Når biokjemien på 70-tallet inntok laboratoriene og man igjen
konstaterte "reverse transcription", påsto man helt enkelt
dette faktum som et unntak fra dogmet og dermed som "bevis"
for eksistensen av en ny klasse virus. Og med disse virus,
"retrovirus", forklarte man kreftens tilblivelse. I overens-
stemmelse med 1800-tallets motbeviste hypoteser. "De forsker
på kreft etter Pasteur sine foreldete regler som om det var
hundegalskap" (Sitat fra Eugen Rosenstock-Huessy: "Sosiologi.
Rommenes overmakt"). (Se også kapitel: Grunnlagene til Viten-
skapen: Paradigmer.)

Når så begrepet "retrovirus" ikke lenger var holdbart, laget
man det som biokjemisk betegnes som"retrovirus" helt enkelt om
til "kreftgenene". Selv om igjen alle involverte var klar over
at disse "genene" forekommer på samme måte i alle livsformer.
I dag innvilger kvinner som er brystkreftgen-"BRCA-1-positive"
lettet i å få skåret av brystene sine. Siden de har blitt
innbilt at de ellers med 90% sikkerhet ville fått brystkreft.
Og etter amputasjon med 90% sikkerhet ikke lenger ville få
brystkreft. Imidlertid har "retrovirologene" og deres trylle-
lærlinger fremlagt mer enn 1200 forskjellige patentsøknader,
som alle selges utover som "BRCA-1". Det tier spesialistene
om.

Men at noe ikke skulle stemme med "HIV", et virus, nyoppdaget
i det 20. århundret, det kunne jeg ikke forestille meg. Jeg
holdt allerede foredrag hvor jeg rådet til fra nå av å bruke
kondom for å beskytte seg mot det onde viruset. Siden Fritz
Pohl og spørrende studenter om og om igjen maste på meg, satt
jeg meg endelig en gang inn i publikasjonene til Gallo og
Montagnier. Til min store forferdelse måtte jeg fastslå, at
det i Montagnier's og Gallo's publikasjoner ikke finnes et
eneste belegg for et virus, kun ubeviste påstander. Og
påstanden om at det kun finnes én forklaring for "AIDS",
nemlig "HIV". Som man forega å arbeide med. Er altså Gallo's
alias Montagnier's "HIV" en løgn og forklaringen for "AIDS"
(nok en annen slags sykdomsvekker) enda ikke funnet? Den
gangen gikk jeg ut fra at bevisene for "HIV" er publisert et
annet sted. Annerledes kunne ikke jeg forstå at det allerede
den gangen møttes over 10 000 forskere årlig på de inter-
nasjonale AIDS-konferansene.

Jeg begynte å holde foredrag ved universitetet for å gjøre
oppmerksam på de ekstreme motsigelsene. Professorene rådet meg
til å konsentrere meg mer om mitt virus og i alle fall ikke
fortelle for mye om"HIV". Det ville bare skade min karriere og
muligens til og med forhindre den, i tilfelle det skulle bli
kjent at det var meg som forteller at det er noe helt vesent-
lig som ikke er i orden med "AIDS".

I 1992 fikk jeg på en alternativ AIDS-konferanse i Amsterdam
for første gang snakket med Montagnier personlig. På tidligere
virologi-konferanser hvor jeg fremla mine resultater, hadde
jeg aldri fått tak i ham. Jeg spurte ham direkte hvilke bevis
han hadde for at hans "LAV" alias "HIV" forårsaker "AIDS". Han
løp bort som et lite barn! Eleni Papadopulos fra Australia var
også der. Hun som i 1993 kom med sin oppsiktsvekkende publika-
sjon om at "HIV"-testene ikke kan være gyldig fordi "HIV"
aldri ble "fullstendig isolert". Etter at "retrovirologen"
Prof. Duesberg og hans venn, "bioteknikeren" Harvey Bialy (som
anses å være de mest kjente AIDS-"kritikere"), i over to år
har holdt tilbake denne publikasjonen! Som tyske myndigheter
betegner som korrekt!

Men Eleni turde ikke før i 1996 å publisere den fulle sann-
heten om "HIV" som hun visste om allerede den gangen. I 1998
for første gang på den Internasjonale AIDS-konferansen i Genf.
Og bare via satellitt og video fra det sikre Australia. I det
hun ikke nevnte fakta (av frykt, kalkyle eller sjalusi) bidro
hun på en avgjørende måte til at "AIDS-kritiken" snudde seg
til det motsatte og ble til vesentlig støtte for "AIDS-
politikken". Hennes argument var og er at man bare kan ha
suksess hvis man overbeviser "vitenskapen" med vitenskapelige
argumenter. Og da kan man ikke nevne alt man vet med én gang.
I hvert fall ikke bedraget med retrovirus som en stor del av
"genteknikken" støtter seg på. "Ellers er det ingen som lytter
lenger, det er for pinlig for alle parter."

I 1992 fikk jeg på omveier en forhåndsversjon av Eleni's
publikasjon fra 1993. Hun hadde heller aldri funnet noe til
"HIV". I publikasjonene til Gallo og Montagnier og andre
forskere ble aldri en fullstendig isolasjon av "HIV" be-
skrevet! Jeg gikk enda en gang på biblioteket og lette syste-
matisk etter andre publikasjoner som påstår eksistensen og
isolasjonen av "HIV". Ingenting! Jeg fant bare publikasjoner
hvor det beskrives hvordan man hadde fått enkelte proteiner og
biter av nukleinsyre ut av menneskelige og dyriske cellekul-
turer. Som det påstås at skulle være bestanddeler av "HIV".
Enhver interessert ikke-sakkyndig person kan se helt klart at
hele viruset aldri kan fremgå av disse enkelte proteiner og
småbiter av "arvesubstansen" til "HIV". Det finnes kun som
tegnet modell! Og det er faktisk tydelig for enhver interes-
sert person at "HIV" ikke gjør sin oppvartning noe sted. Man
kan altså ikke som Eleni påstå, at "HIV" aldri ble fullstendig
isolert. Fritt etter Bertholt Brecht: "Den som kjenner til
sannheten men ikke nevner den.!"

Jeg hadde i alle fall et voldsomt sjokk og løp rundt på uni-
versitetet som falske penger. Når jeg så uttalte offentlig at
det slett ikke finnes noe som helst bevis for "HIV" og "retro-
virus", reagerte noen professorer ondartet, de fleste gikk av
veien for meg og de som var venn med meg ble alvorlig bekymret
for min karriere. I dagens vitenskap er fakta forstyrrende!
Prof. Hubert Markl fra Konstanz som jeg alltid holdt á jour
ved personlige samtaler, artikler og invitasjoner til mine
foredrag og som kjenner utmerket til hele AIDS-bedraget, han
ble til og med president av DFG (Det Tyske Forskningsselskap),
og er fremdeles presidenten av Max-Planck-Instituttene. Han
tillot seg til og med å kreve i sammenheng med Berlin-talen
til forbundspresident Rau, at staten ikke burde få sette
grenser for livets manipulasjon gjennom vitenskapen!

Jeg søkte overalt etter støtte for å avsløre dette morderiske
vanvidd og dermed få ende på det. Fordi "medikamentene" som de
"positive" får er dødelig og gjør akkurat det som "HIV"
angivelig gjør og som står i definisjonen for "AIDS". Stadium
I til X: exitus. Kun en professor reagerte normalt, dvs.
konstruktivt og ville overprøve "HIV-testene". Prof. Fritz
Pohl var innforstått med å gjennomføre eksperimenter på
laboratoriet sitt, sammen med den britiske Sunday Times.

Det skulle eksperimentelt bevises at blodet til Queen, til
Elton John, Erkebiskopen av Canterbury, andre kjendiser og
kjente "HIV-positive" kunne testes en gang "positiv" og den
andre gangen "negativ", ettersom hva som var foregitt. Med den
genetiske metoden "PCR", den såkalte viruslast-bestemmelse.
Foran løpende kamera og under notarial oppsyn og på akkurat
samme måte som AIDS-forskerne og intetanende laboranter gjør
det.

I 1993 var det kommet så langt: Tre dager før Sunday Times
skulle komme med "vår" tittelstory som kunngjorde våre ekspe-
rimenter, ble journalisten Neville Hodgkinson sendt til
ørkenen. Tittelstory'n kom aldri og Sunday Times ba leserne om
unnskyldning for at Neville i to år hadde skrevet vås om
"HIV/AIDS". Den samme Neville som jeg hadde ringt opp når det
internasjonalt ble snakket dritt om ham. Fordi han offentlig
hadde avslørt "AIDS i Afrika" i Sunday Times. Han hadde i to
år under Andrew Neils beskyttelse kunnet granske og publisere
uhindret og skjermet om "AIDS". Jeg ringte ham for å støtte
ham og sa til ham at jeg hadde det avgjørende argumentet ang
AIDS for hånden. At det ikke finnes et eneste bevis for
eksistensen av "HIV". At det aldri ble isolert og derfor
heller ikke kan påstås som eksisterende. Og at man uten videre
kan teste ethvert menneske "positiv".

Han kom med én gang til Konstanz og ble der i 8 dager isteden-
for 24 timer. Jeg lærte ham og andre interesserte på fire
ettermiddager å selvstendig isolere, fotografere og biokjemisk
karakterisere virus. Så enkelt er det. Å "begripe" kommer nok
av "gripe". Ved hans andre besøk drøftet vi gjennomføringen av
forsøkene med Prof. Pohl. Den planlagte tittelstory for å
kunne gjøre eksperimentene til avsløringen av "HIV", og det at
"HIV" ikke er isolert, det var nok litt vel mye "pressefrihet"
for noen. Og media-tsaren Rupert Murdoch som blant annet eier
Sunday Times, sendte stakkars Neville til ørkenen. Han skrev
senere en bok.

Ellers var det til tross for mangfoldige forsøk bare grunderen
til universitetet Witten, Hartmut Heine, som kunne beveges til
å prøve å få midler for å teste noen mennesker samtidig
"positiv" og "negativ". Dette etter at jeg hadde fremlagt
publikasjonene om"HIV" for ham. Midlene ble aldri bevilget.
Alle sakkyndigene, som alle sammen var "AIDS-forskere", påsto
at "nyere" resultater (som riktignok aldri nevnes) hadde
bevist at alt var i orden likevel. Forskningssponsorene "ga
sin tiltro" til dette flertallet. Idag er forsøkene blitt
overflødig. De overalt publiserte data til "Det Menneskelige
Genomprosjekt" inneholder nemlig disse sekvensene, som AIDS-
forskerne, den tyske regjeringen og den tyskeforbundsdagen
påstår skulle være spesifikk for "HIV". Avisen BILDZEITUNG
skrev den 14. september1993 på framsiden: "AIDS finnes i
enhver".

Men det ble ved det, temaet ble aldri tatt opp igjen og Axel-
Springer-Forlaget forhindrer frem til i dag aktivt at fakta om
"HIV og AIDS" kommer på bordet. Som sagt: I pseudovitenskapen,
i media og særlig i politikken er fakta forstyrrende! På
slutten av utdannelsen, på slutten av promosjonen måtte jeg
altså ta et valg. Enten fakta og forsøket å overvinde et
morderisk vitenskapsbedrag eller min karriere. Siden nesten
alle mine professorer var "med på" og er med på fremdeles, og
siden min "karriere", altså min personlige framtid i viten-
skapen bare er mulig når jeg selv er med på og holder munn,
befant jeg meg i en uutholdelig situasjon.

I årene 1992 og 1993 ville jeg flere ganger avbryte min promo-
sjon. Jeg kunne ikke lenger holde ut denne lumske universi-
tæreløgnaktighet. Jeg ble flere ganger og helt drastisk gjort
oppmerksom på at man bare får "karriere" ved å være "med på"!
Bare mine foreldres fornuft og min mors emosjonalitet sørget
for at jeg Gudskjelov allikevel fullførte doktorgraden i
september 1994. Min andre "doktorfadder" Prof. Knippers nektet
rent ut å teste meg om "HIV" i rigorosum (del av prøvene) og
ble rasende når jeg foreslo det for ham. Altså gikk jeg rett
til det filosofiske fakultet og innledet det nødvendige for å
få avlegge en av de tre foreskrevne rigorosum-prøvene der.
Eksamensreglementet oppfordrer i grunnen til det. Jeg behøvde
heller ikke være redd for å ikke klare prøven. For jeg deltok
med mye større begeistring og engasjement i forelesningene der
enn på det biologiske fakultet. Jeg tror jeg var den eneste
naturvitenskapsmann som etterkommet denne oppfordringen i
reglementet. Riktignok bare på grunn av "HIV" og "AIDS". Og
fordi det var enklere enn å pugge et eller annet molekylar-
genetisk vås av ekstrem kort holdbarhet utenat for to timers
muntlig prøve.

Jeg ble under arbeidet med doktorgraden flere ganger til dels
helt entydig meddelt at det ikke ville bli noe av min "doktor"
hvis jeg skulle fortsette, attpå til med økende intensitet, å
berette ting om "HIV" og"AIDS" som var ubehagelig for "viten-
skapen"! Frem til få dager før prøven var jeg derfor faktisk
redd forat man ville sette en felle for meg og hadde ofte
mareritt. Først få dager før prøven var jeg helt sikker på at
det i hvert fall i en "regulær" prøve ikke ville være mulig å
stryke. Og virkelig! Den ene skrev jeg mye på tavla for og de
andre lot meg snakke i godt humør, for ute ventet utenom den
vanlige champus og serveringen også fersk bio-fatøl på ekefat.
Men det kunne ikke de vite enda. Resultat: tre ganger 1 (den
beste karakter etter tysk system). Jeg bestemte meg definitivt
for å gi opp den sikre "vitenskapskarriere". Ærlig talt kunne
jeg ikke annerledes heller. Universitetet, professorene,
assistentene og de fleste vitenskapsfolk innga meg vemmelse.

På samme dag som promosjonsprøven fant sted, innleverte jeg
min publikasjon om "HIV" og feiret doktorfeiringen og avskjed
fra Konstanz i min stamkneipe. Fagtidskriftene avviste pub-
likasjonen "Feildiagnose AIDS?". Den kom ut i desember 1994, i
det ubetydelige tidskrift "Vekselvirkning". I denne publika-
sjon ble det for første gang uttalt (mer enn 10 år etter
kunngjøringen av "HIV" ved US-regjeringen), at et virus i
forbindelse med "AIDS" hittil aldri har blitt isolert altså
påvist. Og at test-metodene ikke kan ha noe som helst
relevans.

Den eneste "AIDS-kritiker" som var interessert i det var
aktivisten Christian Joswig. Han laget med detsamme et
klistermerke og fordelte det: "HIV er bare et fantom - AIDS en
løgnaktig epidemiteori". Alle andre måtte jeg løpe etter og
strevde med forsøket på å overbevise dem. Og da måtte jeg
straks gjøre min neste erfaring: Jeg ble rådet å ikke si alt
jeg visste. Det ville uansett ingen tro på. Man måtte være
glad hvis det var noen få som lyttet til en. Med hele sann-
heten ville man bare skremme dem bort! Man måtte være "diplo-
matisk". At "HIV" aldri ble påvist, det ville uansett ingen
tro på! Og dessuten kunne bare journalistene formulere tingene
slik at "offentligheten" kunne forstå det. Og bare på den
måten kunne man bevege noe. Fra nå av fikk jeg å gjøre med
slike folk - kritikere av yrke. Forandret har disse folk
ingenting - tvert imot. "Staten" trenger slike overfladiske
"kritikere" for å bevise hvor demokratisk den er. Fra asken
til ilden? Det tok meg fem år til å gjennomskue alt og finne
"min vei" som til sist også førte meg til temaet vaksinasjon.

Men først var det nok en del å stå ut med, jeg måtte lære mye
og gå gjennom flere "prøver". I det følgende bare de vesent-
lige. Bestikkelsesforsøkene, trusler, fornærmelser og mindre
avledningsforsøk hopper vi over nå. Jeg må jo også ha noen
historier igjen, som jeg på kalde vinterkvelder kan fortelle
barnebarna mine (som jeg fremdeles har til gode å avle frem),
til oppmuntring eller grøss - alt ettersom.

Allerede i 1992 hadde jeg blitt lovet å få jobbe hos den
berømte Peter Rath som leder forlaget "Pedagogisk Arbeids-
tjeneste Dortmund" ("pad"). Det gjorde jeg da etter min
promosjon høsten 1994. Han blander seg med alle som beskjefti-
get seg "kritisk" med "AIDS", nå med "BSE" (kugalskap). Jeg er
spent på når det dukker opp "kritisk litteratur" fra ham til
temaet "vaksinasjon". Peter Rath verver med den størsten
samlingen av "kritisk" litteratur ang "AIDS". Alt pent og
ordentlig pyntet med ISBN-nummer. Men! Jeg måtte konstatere at
han til tross for en ansatt, Atha, aldri har utlevert noe av
de bøkene og brosjyrene, den kritiske AIDS-litteratur han "har
publisert". Det lå massevis av forespørsler i esker rundt
omkring, fra pasienter, interesserte og fra bokhandelen. Til
dels med penger, sjekk eller frimerker i. Og de ble aldri
bearbeidet til tross for at vi hadde nok tid!

Jeg skjønte: Han ville nøytralisere meg. Hvor han tok pengene
ifra for å betale Atha og meg, det var og er en gåte for meg.
Senere møtte jeg en gang en historiker fra Dortmund som ikke
lenger ville ha noe å gjøre med meg når han hørte navnet Peter
Rath! Han fortalte meg siden hvorfor, etter at han roet seg
ned igjen. Peter Rath hadde på det politisk aktive 70-tallet
vært allment kjent som "gate keeper", som var med på alt og
forhindret enhver meningsfull ansats og fikk engasjerte men-
nesker til å havne i tomrom. Nå skjønte jeg hvorfor han nektet
å publisere mitt arbeid om "HIV" ved "pad". Han prøvde også å
hindre meg i å få publisert det et annet sted. Helt klart:
Dette mennesket ville hindre meg i mitt forsøk på å overvinde
"AIDS", infeksjonshypotesen og dermed vaksinasjonen. Og
faktisk organiserer han fremdeles irrelevante foredrag og
symposier om "AIDS" og "BSE" som aldri har bevirket noe annet
enn forvirring. Slik nøytraliserer han søkende mennesker.

For å forstå hva som virkelig skjuler seg bak mange "kritiske"
organisasjoner, spesielt når det gjelder"AIDS-kritik", og hvor
vanskelig det var for meg å forstå hvorfor ingenting forandret
seg gjennom disse "kritikere", er det viktig å nevne Dr. med.
Claus Köhnlein, en lege fra Kiel. Han tier om det han vet. Han
har selv i årevis befordret friske "HIV-positive" mennesker
til hinsidiget. Med den dødeligste av alle noensinne utviklete
cellegifter, AZT. Og ikke før han hadde sikret sin karriere
advarte han mot overdrevet forbruk av AZT. Han gjør alt for at
hans "HIV"-pasienter og medikyniker-kolleger ikke får vite at
det aldri fantes et bevis for eksistensen av "HIV", og at
"HIV"-testene ikke har noe som helst relevans. Original-tone:
først om ti år ville medisinen være villig til å akseptere
faktaene. Han stabiliserer "AIDS"-bedraget også ved å påstå at
"AIDS" forårsakes av narkotika.

Han benytter seg ved dette veldig smart av den allerede nevnte
"retrovirolog" Duesberg. Som jeg flere ganger offentlig
avslørte som vitenskapsbedrager og som må betegnes som for-
bryter. Begge har vesentlig bidratt til å føre den sør-
afrikanske president Thabo Mbeki bak lyset, når han forsøkte å
skaffe seg og sitt land klarhet over hvorfor industristatene
insisterer så voldsomt på at hans gravide kvinner skal ta så
mye gratis "AZT". Begge bærer vesentlig ansvar for, at men-
nesker i Sør-Afrika siden juni 2000 fremdeles dør av "AIDS" og
at "HIV-positiv"-stigmatiserte mennesker massevis tas livet
av. (Juni 2000: Internasjonal AIDS-Kongress i Durban, Sør-
afrika)


[Forts. i del 3/3]