Emnet har netop været behandlet i ---dk.videnskab.historie---
Her er nogen klip
På:
http://www.aftenposten.no/viten/article780603.ece
kan man se følgende historie om norske [og andre europæiske slaver] i
Nordafrika. Det skal have drejet sig om en million mennesker. På www er
der også fotografier og tegninger:
=====
Norske slaver i barbarisk handel
================================
Slavene var norske, nordiske, hvite. Og de ble holdt fanget i
Nord-Afrika, i bystatene ved Middelhavet. Først nå, etter noen hundreår,
får den omvendte slavehandelen sin historie.
LARS-LUDVIG RØED
Slavemarkedet i Algier. Bystaten Algier var et av hovedsetene for
handelen med europeiske slaver. Personen som korsfestes, er trolig en
slave som blir straffet for ulydighet. (Fra "Histoire de Barbarie et de
ses corsairs" av Pierre Dan, utgitt 1637)
Beretter glemt historie. Torbjørn Ødegaard arbeider nå med å samle
materiale og fortelle historien om de nordiske slavene.
Så får Niels Moss lov til å gå. Det er tidlig på morgenen 21. mai 1771.
Moss går over slottsplassen der han ble solgt, han passerer palasset der
kongen satt opphøyet på tre fløyelsputer med en fluevifte i hånden og
tok ham i øyesyn like før slaveauksjonen startet. Siden den dagen han
ble solgt som slave, er det gått to år, syv måneder og atten dager.
Snaut to år senere, i april 1773, fortsetter historien til Niels Moss.
Da averterer Trondhjems Adresseavis den tidligere slavens dagbok til
salgs, prisen for et eksemplar med 80 sider er ti skilling.
Heldigvis er Niels Moss kommet hjem. Og heldigvis har han skrevet ned
sin historie. Slik at vi andre drøyt 200 år senere kan få et innblikk i
hva som skjedde; "En fuldstendig Historisk Efterretning om de
Medfarendes Skiæbne paa Skibet Jomfrue Christina fra Trondhiem som i
Aaret 1769 bleve optaget av Algiererne og giorte til Fanger, indtil
deres Hiemkomst derfra sidst i aaret 1772. Hvorhos er tilføyet et kort
Anhang om Staden Algiers Beliggenhed, dens Indvaanere og videre
Beskaffenhed. Enfoldigst sammenskreven av N.M."
Og heldigvis, kan vi tilføye, er Torbjørn Ødegaard interessert i
dykking. For det er hans interesse for sunkne, spanske vrak langs
norskekysten som via svinger og krokveier nå fører til at de norske (og
nordiske) slavene i Nord-Afrika får sin historie belyst.
I all verden, kan du spørre, norske slaver? I Afrika? Var det ikke
omvendt, alt dette med slaver? Jo da. Men mens europeere tappet Afrika
for arbeidsføre kvinner, menn og barn og solgte dem til blant andre
amerikanske bomullsplantasjer, gikk en betydelig strøm av slaver fra
Europa til Nord-Afrika.
- Fra år 1500 til ca. 1830 var rundt en million europeere slaver eller
gisler i Afrika. Den mest kjente av dem var Miguel Cervantes, skaperen
av "Don Quixote", forteller Ødegaard.
Han er kommet frem til at antallet nordiske slaver var rundt 2000. Og
at kanskje 1000 av dem var norske.
"Å havne i tyrkeri", het det den gang. En skjebne verre enn forlis. Og
frykten hang over hver eneste sjømann som seilte i Middelhavet. For det
var der det skjedde. Det var der skipene ble bordet og besetningen
fanget. Og ført til "barbariet". Som den gang var en geografisk
betegnelse på "den første Deel eller Landstrækning i Africa, ungefær av
800 Miils Længde; deri ligger følgende Riger: Marocco, Fez, Algier,
Tunis, Tripolis og Barcan, som støder på Egypten."
Barbaresk-statene var underlagt sultanen i tyrkiske Konstantinopel, men
var i realiteten uregjerlige bystater som nærte seg av slavehold,
løsepenger og årlige avgifter/presanger fra europeiske sjøfartsnasjoner.
Gjenytelsen for presangene var fri ferdsel på havet, men raskt kunne
disse traktatene erklæres for ugyldige. Det var det som skjedde da
"Jomfru Christina" - og altså Niels Moss - ble kapret.
Og det var da Torbjørn Ødegaard snuste i arkiver og biblioteker etter
opplysninger om forliste skuter, han kom over beretningene fra de
nordiske slavene på 1600- og 1700-tallet.
- Det finnes syv- åtte nordiske slavefortellinger, altså beretninger om
egne opplevelser (som "Sandfærdig Fortællelse, Om De Christnes
ynkværdige Slaverie udi Barbariet" skrevet 1756 av Lars Diderich fra
Bergen). Stadig eksisterer en rekke originaldokumenter. Ikke minst en
masse brev fra sjøfolkene som skriver til sine familier og ber om å bli
frikjøpt. Og det finnes nøyaktige prislister, for frikjøp av matroser,
styrmenn, kapteiner, sier Torbjørn Ødegaard. Som med cand.mag-grad og
mellomfag i historie kaller seg "almenformidler". Og undrer seg over
hvorfor den samlede historien om norske slaver hittil ikke er fortalt.
- Interessen for sjømannsslavene synes å ha druknet i historiene om den
handlekraftige vikingen, om vellykkede redere, driftige kapteiner og
ishavsimperialister. Slavene løftet ingen nasjon opp og frem, sier
Ødegaard. Han har til gjengjeld fått raus støtte i form av helårs
arbeidsstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
(NFF). For bok skal det altså bli, etter planen er han ferdig om ett år.
Mens det var norske sjøfolk som havnet "i tyrkeriet", skjedde i 1627 det
utenkelige på Island: Algeriske slavejegere slo til på selve øya, langt
der oppe i Atlanterhavet. Og reiste av gårde med nærmere 400 islandske
slaver i lasten. Nesten hver eneste islending mistet en kjenning eller
en bror, det var en nasjonal tragedie, og i de påfølgende år levde
islendingene i stor frykt for nye angrep. En av de bortførte var presten
Olaf Eigilsson, han ble sendt tilbake til Danmark fordi fyrsten av
Algier ville han skulle kjøpslå med kong Christian 4. om frikjøp av de
øvrige islendingene. Olaf hadde allerede møtt tragedien; hele hans
familie var solgt og splittet i Algier.
Noen kom aldri hjem igjen. Mens andre altså ble løskjøpt. Og fikk vende
tilbake - med adskillige skremmende opplevelser i sekken. Niels Moss
skriver om fangehuset i Algier, der han og de andre slavene måtte sove
foran et trettitall løver i bur. Der løvene i blant brøt seg løs og gikk
løs på slavene. Og fra andre kilder kommer beretninger om grufulle
avstraffelsesmetoder - for de minste forseelser. Kristenslaver
korsfestes, får legemsdeler avkappet, de spiddes på påler, stikkes,
brennes, mures inne. Ille, men var det egentlig verre enn det de svarte
slavene opplevde i Nord-Amerika? Flere samtidige observatører har
snarere påpekt at kristenslavene var de som ble mest humant behandlet.
- De frikjøpte slavenes beretninger forteller påfallende nøytralt og
fordomsfritt om forholdene i de nordafrikanske samfunnene. De hadde
opplevd islam, men så faktisk en større religiøs toleranse der enn her
hjemme. De norske sjøfolkenes holdninger er oppsiktsvekkende positive,
sier Torbjørn Ødegaard. Og forteller om en islandsk kvinne som fikk
valget mellom å reise hjem eller bli - og valgte å bli. Mens hennes far
reiste tilbake til Island.
For det fantes flere veier ut til friheten. Her hjemme fantes
"slavekassen", penger som ble samlet inn og sendt av gårde, først til
København, deretter til Nord-Afrika, for å kjøpe fangene fri. I norske
kirker kunne kollekten gå til slavekassen. Myndighetene i de nordiske
land var forøvrig ikke overvettes interesserte i slavenes skjebne,
angrep mot skip forekom jo både her og der. Men for slavene fantes det
en annen - og i dag fortsatt overraskende - mulighet: De kunne
konvertere. Hvis de tok i mot den muslimske tro, var slavelivet over, da
ble de med ett slag selvstendige mennesker. Med en stor hake,
imidlertid: Retur til hjemlandet ble umulig.
- Det var mange som konverterte. I 1627 ble det i Algier anslått at
9000 av byens menn, dessuten 1200 kvinner, hadde sagt farvel til
kristendommen og blitt muslimer. Kanskje var det i årenes løp et par
hundre skandinaver som konverterte, forteller Torbjørn Ødegaard.
En av dem kjenner vi til, han gjør det sågar frivillig: Unge hr.
Conradi, sønn av postmesteren i Fredrikshald (i dag Halden). På
begynnelsen av 1800-tallet dukker han opp hos den dansk-norske konsulen
i Tripolis og opplyser om at han vil ta "den muhammedanske lære".
Konsulen ber ham bli noen dager og tenke seg om, men Conradi går til
pasjaen i byen og gjennomfører sin plan. Og opplyser dessuten om at hans
bror i Algier også er blitt muslim.
- Anføreren av raidet mot Island skal ha vært en konvertert
nederlender. Europeerne var gode sjøfolk, og deres ferdigheter og
kunnskaper ble satt pris på, mener Torbjørn Ødegaard.
Men slavene endte ofte langt nede i hierarkiet. Mange ble roere på
galeiene. Hver åttende fange (i Algier) var kongens eiendom, andre
tilfalt kapteinen som hadde kapret dem, dessuten mannskapet. Resten ble
solgt til høystbydende. Eierne kunne bli mange. Arbeidsoppgavene også.
Niels Moss unnslapp galeiene, han var blant annet garderobepasser for
den homoseksuelle deyen av Algier, en hersker som dessuten benyttet unge
og vakre mannsslaver som varmeputer i sin seng. Kanskje var det ikke så
underlig at de mest belastede fattigstrøkene i Kristiania på 1800-tallet
ble kalt Algier og Tunis.
--
Per Erik Rønne
En vigtig opgave for flåden blev efterhånden konvojering. Da søhandelen steg
og faren for overgreb i Middelhavet og ud for Afrikas kyst blev hyppigere,
måtte flåden sætte konvojfartøjer ind for at beskytte handelsflåden mod
sørøveri. Det var især de nordafrikanske barbareskstater, der havde sat
sørøveriet i system og givet det et officielt præg. Man måtte betale tribut
til fyrsterne i Algier, Tunis og Marokko for at frede det danske flag. Når
fordringerne blev for store, skred man ind med våbenmagt, f.eks. i 1770,
hvor schoutbynacht Frederik Christian Kaas med 4 orlogsskibe, 2 fregatter og
4 mindre skibe sejlede til Algier og bombarderede byen, dog uden større
held. Det mest vellykkede togt foretoges i 1797 af kaptajn Steen Bille på
fregatten Najaden og 2 mindre skibe, der sejlede til Tripolis. Efter en
dramatisk kamp mod korsarernes skibe kunne Bille indgå et forlig og få
danske fanger frikøbt.
Hej Karen Buchholz
Tak for tilsendte--en utrolig historie
Havde Christian d, 4 ikke på nettop dette tidspunkt haft
hænderne mere end fulde med sin uheldige indblanding
i 30års krigen, havde han måttet reagere kraftigt på sådan
et overgreb.----idag er historien glemt, overskygget af
30års krigens betydning for Danmark.
Jeg syntes du skal sende dit indlæg i gruppen.
mvh
Tom
----- Original Message -----
From: "Karen Buchholz" <karen.buchholz@ifr.uni-stuttgart.de>
To: <tom.petersen@nypost.dk>
Sent: Friday, April 30, 2004 5:32 PM
Subject: Sehr spät entdeckte Nordafrika Island
>> Nå, men en ganske lille smule har jeg også opdaget.
>> Med venlig hilsen
>> Karen Buchholz
>>
>> Sehr spät entdeckte Nordafrika Island. Am 16. Juli 1627 kamen türkische
>> Heerschiffe aus Algier (Nordafrika) an die Küsten Islands. Die
>> Seeräuber, die von der Stadt Algier abstammten, segelten in die große
>> Bucht, wo heute Reykjavík liegt. Mit anderen Schiffen segelten sie in
>> die Fjorde des Ostlandes. Wo sie auftauchten hinterließen sie großen
>> Schaden an Mensch und Tier. Doch am schlimmsten hausten sie auf den
>> Westmännerinseln. 300 Mann teilten sich in drei Haufen und
>> durchstreiften mit grässlichem Geschrei die Insel. Sie trieben mit ihren
>> Krummsäbeln die gesunden Menschen zusammen. Die schwachen und kranken
>> Menschen wurden bei lebendigem Leibe verbrannt. 242 gefangene Isländer
>> wurden nach Algier gebracht und dort als Sklaven verkauft. Ein Isländer
>> konnte sich aus der Gefangenschaft befreien und gelangte 1628 auf
>> abenteuerliche Weise nach Dänemark, wo er im selben Jahr nach Island
>> zurückkehrte. Dem dänischen König gelang es 37 der verschleppten
>> Isländer freizukaufen, doch nur 13 von ihnen sahen ihre Heimat
wieder.[1]
>>
>>
>> Kilde: [1]
>> Zeitschrift MERIAN, Heft 6, 1972, Hoffmann und Campe Verlag, Hamburg,
>> Island, 3. veränderte Auflage, Der Türkenraub von Hubert Seelow.
>>
>>